I natt, klokka o3.30 for å være nøyaktig, så lå jeg og tenkte fordi jeg ikke fikk sove, og presterte å skremme meg selv litt. I dag er det 27. juni og om 3 dager er det juli, og når juli kommer og noen spør meg "Når er det du reiser igjen?" så kan jeg svare "Neste månde.". Neste månde!? Herregud! Og så blir det bare værre å værre: "neste månde" blir til "om to uker", og "om to uker" blir til "neste uke", og "neste uke" blir til "et par dager", og "et par dager" blir til "i morgen", og "i DAG!"! Nå nærmer det seg KRAFTIG. Magen min knøyt seg nesten, helt til den kom på at "vent nå litt" det er fortsatt juni, det er fortsatt to måneder igjen til du drar. Så nå skal jeg tvi-holde på de neste tre dagene, for første juli DA kommer det til å knyte seg i magen, for da reiser jeg "om neste månde". Hjelp!

Hei! Det er forresten gøy med "feedback" - bare å legge igjen en beskjed på "kommentarer" :-) (Viss det går ann, for jeg tror man må være litt sånn medlem for å gjøre det, men det finner vi ut av :-P).

Hvorfor akkurat Skottland?

Jo da, det er et godt spørsmål. Svaret inneholder kanskje litt av yndlingsordene mine - jeg vet ikke helt. Eller, det er vell ikke yndlingsordene mine, men jeg bruker dem hele tiden allikvell.

Jeg har alltid vært veldig fascinert av Storbritania generelt, det er jo så fint der, med små, nedgrodde steinhus og hyggelige mennesker. Jeg har vært i England èn gang, og viss det hadde gått ann tror jeg jeg hadde sitti med hodet utafor vinduet på toget, som en hund på bilferie, med både en lang tunge og ører flagrende i vinden. Istedenfor satt jeg med nesa helt trykket opp i glassruta og nii-kikket ut for ikke å gå glipp av noe. Jeg var helt i himmelen hele turen - fikk snakke engelsk med ekte engelskmenn, og spise toast med jam til frokost hver morgen. Men hvorfor jeg valgte Skottland framfor England var vel fordi jeg syns at Skottland hørtes enda mer spennende ut, og at jeg hadde så forferdelig lyst til å besøke Edinburgh, som er den nydelige hovedstaden i Skottland. Og dessuten synes jeg det høres gøy ut å bo i et kjempe stort slott, se mennene gå med kilt, og våkne opp til lyden av sekkepipe hver dag.

Neida.

Men jeg gleder meg til å møte en helt ny kultur. Noe av det som er så fint med Storbritania er at, i motsetning til USA, så er alt så veldig lite og intimt. Butikkene er små, husene trange og pubene er røykfylte. Og da blir det lett å komme innpå de hyggelige innfødte når man bor oppå hverandre i et lite rekkehus, eller står i kø for å kjøpe avisa(som er en selvfølge for å få sin daglige dose med god, gammeldags britisk sladder).

Ellers begynner skoleåret i Storbritania på høsten slik som her i Norge, i motsetning til i Australia og New Zealand, som begynner rett etter nyttår. Og det synes jeg at ble for tungvindt, å reise halvveis i andreklasse og komme tilbake i midten av tredjeklasse, og så bare hoppe på med eksamener og sånt, for det tror jeg at kanskje hadde vært litt usunt for karakterene mine. Og det er vel kanskje ikke noen hemmlighet lenger at jeg liker å passe litt godt på helsa dems. Det er også grunnen til at jeg reiser til et engelsk-talende land. Om jeg i det hele tatt hadde turt å reise til Latin-Amerika er jeg ikke helt sikker på, å jeg beundrer Runar og Bjørn stort for at de skal reise til Mexico og så hoppe rett tilbake i tredje her! :-) Det er veldig tøft gjort :-) Og så kommer de til å bli skikkelig drevne i Spansk når de kommer tilbake, og det er kult. Men men, da får jeg gjort meg ferdig med Europa så lenge, for så å ta fatt på resten av verden så fort jeg er ferdig med tredjeklasse ;-) hehe...

Det at Skottland ikke er så langt hjemmefra tror jeg hvertfall mamma synes at er veldig godt. Og selv om jeg er så tydelig jeg kan på at jeg ikke vil ha besøk av dem når jeg er der nede( sitat meg: jeg vil ikke ha besøk av dere der nede!). Så ser det ut til at de akter å komme uansett! Og det synes jeg at er litt urettferdig, for det skal ikke være forskjell på meg og de som reiser til andre siden av kloden - for jeg er jo like mye alene der nede jeg som dem, selv om det er en time herfra og ikke tolv! Jeg kan jo få hjemlengsel forde? Men vi får nå se når jeg er der nede, det hadde jo kanskje vært moro med besøk after all, ikke vet jeg... :-)

Det er jo faktisk en grunn til at jeg vil til Skottland ;P Hohoho

Det første førsteinntrykket

Tirsdag 30. mai innså jeg for første gang hvor sant dette er, og hvor kort tid det er til jeg egentlig reiser.

Jeg satt hjemme da jeg hørte pappa snakke veldig rart i telefonen ute på gangen. Han snakket det han kaller engelsk, men engelsk-ferdighetene til pappan min får Petter Solberg til å høres ut som Prins Charles, så det sier seg selv at jeg ikke tok han så veldig seriøst da han overga telefonrøret til meg og påstod at det var fra Skottland. Så, svært skeptisk, tar jeg imot telefonen og prøver meg "Eh, hello?". "Hello, is it Grete?". "Uhm, yes". "Hii, it's Lorrain from Scotland! We thought we'd call and check on you. Are you ready to come and live with us in a couple of months?". Hun var veldig hyggelig, og snakket og lo, mens jeg var fullstendig satt ut og greide bare å si "Eh, yees" og så le litt av meg selv siden jeg ikke klarte å ta meg noe særlig sammen.

Jeg fikk snakke med både Deike fra Tyskland og Julie fra Norge som er utvekslingsstudenter og bor der nå. Begge sa at de kunne ikke ha vært heldigere med familien, og at både James og Lorraine er kjempe ålreite. De hadde snakket med Josefine, den tyske jenta som jeg skal dele rom med, og det viser seg at hun bare så vidt snakker engelsk! Så det skal jo bli interessant! Hehe, dele rom med en person jeg ikke kan "kommunisere" med. For den lille tysken jeg hadde på ungdomsskolen tells ikke, for der lærte vi bare om akkusativ, og det gikk inn det ene øret, og så "svosj" ut det andre. Så tyskkunskapene mine begrenser seg nå til "Ich heisse Gretchen" og "bist du krank?". Men det blir jo en opplevelse det og, og jeg tar med meg det jeg kan!

Resten av telefonsamtalen skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke kan huske noe særlig av, fordi at jeg var så satt ut. Og først etter at vi hadde lagt på, kom jeg på alle spørsmålene jeg lissom hadde forberedt til jeg skulle ringe(for jeg hadde jo bestemt meg x-antall ganger for at i kveld, i kveld SKAL jeg ringe, men det skjedde jo aldri). Jaja, da har jeg en unnskyldning for å ringe dem opp igjen, og det er jo bra! :-)

I hvertfall, etter å ha pratet med dem der nede i Skottland så gleder jeg meg bare enda mer! Og jeg vet ikke om det er et godt eller dårlig tegn at jeg ikke gruer meg noen verdens ting enda...? Men kjenner jeg meg selv rett så kommer det nok etterhvert - sniikende oppover ryggraden - at nå skal du hverken se venner, familie, pusen din eller den store, gode senga di som du ellers har sett hver eneste dag i 17 år på ET HELT ÅR...!! Det skal bli rart...Men litt godt og, litt avveksling, så kanskje jeg setter litt mer pris på det jeg har her og nå jeg kommer tilbake :)

"Testing - ett, två, ett, två"