Det første førsteinntrykket

Tirsdag 30. mai innså jeg for første gang hvor sant dette er, og hvor kort tid det er til jeg egentlig reiser.

Jeg satt hjemme da jeg hørte pappa snakke veldig rart i telefonen ute på gangen. Han snakket det han kaller engelsk, men engelsk-ferdighetene til pappan min får Petter Solberg til å høres ut som Prins Charles, så det sier seg selv at jeg ikke tok han så veldig seriøst da han overga telefonrøret til meg og påstod at det var fra Skottland. Så, svært skeptisk, tar jeg imot telefonen og prøver meg "Eh, hello?". "Hello, is it Grete?". "Uhm, yes". "Hii, it's Lorrain from Scotland! We thought we'd call and check on you. Are you ready to come and live with us in a couple of months?". Hun var veldig hyggelig, og snakket og lo, mens jeg var fullstendig satt ut og greide bare å si "Eh, yees" og så le litt av meg selv siden jeg ikke klarte å ta meg noe særlig sammen.

Jeg fikk snakke med både Deike fra Tyskland og Julie fra Norge som er utvekslingsstudenter og bor der nå. Begge sa at de kunne ikke ha vært heldigere med familien, og at både James og Lorraine er kjempe ålreite. De hadde snakket med Josefine, den tyske jenta som jeg skal dele rom med, og det viser seg at hun bare så vidt snakker engelsk! Så det skal jo bli interessant! Hehe, dele rom med en person jeg ikke kan "kommunisere" med. For den lille tysken jeg hadde på ungdomsskolen tells ikke, for der lærte vi bare om akkusativ, og det gikk inn det ene øret, og så "svosj" ut det andre. Så tyskkunskapene mine begrenser seg nå til "Ich heisse Gretchen" og "bist du krank?". Men det blir jo en opplevelse det og, og jeg tar med meg det jeg kan!

Resten av telefonsamtalen skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke kan huske noe særlig av, fordi at jeg var så satt ut. Og først etter at vi hadde lagt på, kom jeg på alle spørsmålene jeg lissom hadde forberedt til jeg skulle ringe(for jeg hadde jo bestemt meg x-antall ganger for at i kveld, i kveld SKAL jeg ringe, men det skjedde jo aldri). Jaja, da har jeg en unnskyldning for å ringe dem opp igjen, og det er jo bra! :-)

I hvertfall, etter å ha pratet med dem der nede i Skottland så gleder jeg meg bare enda mer! Og jeg vet ikke om det er et godt eller dårlig tegn at jeg ikke gruer meg noen verdens ting enda...? Men kjenner jeg meg selv rett så kommer det nok etterhvert - sniikende oppover ryggraden - at nå skal du hverken se venner, familie, pusen din eller den store, gode senga di som du ellers har sett hver eneste dag i 17 år på ET HELT ÅR...!! Det skal bli rart...Men litt godt og, litt avveksling, så kanskje jeg setter litt mer pris på det jeg har her og nå jeg kommer tilbake :)