Bare to tyskere igjen

På lørdagen reiste Juliana hjem til Tyskland. Uff, jeg kommer til å savne henne; nå har jeg plutselig bare to tyskere igjen…! Men jeg er ganske sikker på at jeg har fått venner derfra som jeg kommer til å ha lenge. Vi er tre veldig forskjellige personer som over de siste 5 månedene har blitt veldig gode venner.

Vi møttes første gang torsdagen etter vi ankom Skottland. Jeg og Josephine tok toget(førti minutter forsinka) fra West Calder. De to andre skulle komme på toget på de to neste stasjonene, og så skulle vi reise til Edinburgh sammen for første gang. Jeg og Josephine satt ved siden av hverandre på et firemanns bord, veldig spente. På første stopp kom det ei jente med halvlangt hår og lacoste-skjorte på toget, ho gikk forbi oss, stoppet og snudde ”Are you Josephine and Greta?” ”Ehm, yes” svarte vi. Så var vi tre sjenerte jenter på toget, ”Hvordan går det med familien din?”.

På den tredje stasjonen, satt vi med tre neser presset mot vinduet, hvor var Max? Ingen Max å se. Han reiste sikkert hjem fordi toget var så forsinka, tenkte vi. Eller? Etter en halvtime ankom vi Edinburgh Waverly uten noen Max. Vi gikk av toget, og idet vi satte foten ned på Edinburghsk grunn, kom det en gutt med skikkelig tysk aksent, ”Are you de exchange students?” ”Yes!”. Vi kom godt overens med en gang, Juliana hadde en kjæreste med yacht, Max likte Red Hot Chili Peppers og jeg og Josephine bodde med en galning som hette James og hadde en hund som lukta vondt…

På fredagen hadde vi den kosligste dagen vi har hatt sammen siden vi kom; vi var hos Juliana, spiste shortbread og tulla, og så gikk vi tur i East Calder. Vi gikk til en park som ligger omtrent 5 minutter fra huset hennes, og utenfor den er det en liten bom. Vi jentene gikk og sladra og da vi gikk forbi bommen merka vi at Max hadde stoppa. ”Nå skal vi se hvor godt dere kjenner Max” sa han. Å nei, tenkte vi, nå går han under bommen igjen, typisk Max. ”Neida” sa han, og så klatra han, med sine 185cm inn gjennom det minste hullet i bommen. Vi bare ledde, vi har slutta å himle med øynene når Max får slike ting i hodet. Max er lissom en liten gutt enda han, han ser ganske voksen ut, men det er bare til du blir kjent med han. Du vet når man er i puberteten og ting vokser litt ugjevnt? En dag vokser beina, og man står stødig 150cm over bakken med størrelse 45 i sko, og en annen dag vokser armene og man går å subber dem i bakken som en annen urangutang, Max er litt slik, bare at det er på innsiden og ikke utsiden. Men det er helt greit, det er litt av sjarmen med lille Maximilian!

Etter det gikk vi innom en Chinese Take Away og kjøpte noe å spise som vi tok med oss tilbake til Juliana. Hun var fortsatt ikke ferdig med å pakke, og etter et forsøk og 5 måtte vi innse at det ikke var fysisk mulig å få alle tinga hennes oppi den lille kofferten. Vi måtte ta ut et par jakker og det endte med at ho på lørdagen da ho reiste måtte ha på seg to jakker oppå hverandre og i tillegg ha en over armen, og den siste jakka måtte vi rett og slett sende i posten. Det var ikke så veldig populært, men det var slik det måtte bli….

I dag er det tirsdag og 4 dager siden Juliana reiste. Det som er litt ironsik/urovekkende er at uka før ho reiste var det snakk om at det skulle bli streik på Heathrow, og det siste Juliana sa til meg og Josephine før ho reiste var at ho lova å sende en e-mail så fort ho kom hjem, og viss vi ikke hørte noe hadde hun nok blitt sittende på Heathrow og ikke komt seg hjem på grunn av streik. Som jeg sa så er det fire dager sia ho reiste og vi har fortsatt ikke hørt noe…på tide å bli bekymra?

Scotland 4 me

Jeg er glad i vær. Skikkelig vær da må vite, ikke bare sånn nesten vær - det må være ordentlig. En stor sol som lyser over tretoppene og blender deg i øynene og varmer deg i ansiktet; vind som får trærne til å lene seg og som røsker deg i håret; øs pøs regnvær som lager skikkelig plaskelyd på veien og som vasker hender og ansikt; snø som ligger som et teppe over hele verden, og som du kan lage en snømann av som du pakker godt inn i lue og genser så den ikke skal fryse når natta kommer. Viss du liker vær så er Skottland plassen å reise til. Ikke viss du liker fint vær da for så vidt, viss du vil til sola må du reise et annet sted, men regn og vind er en helt annen ting.

Jaja, nok småprat om vær og vind, men jeg tenkte på det i dag når jeg var ute og gikk tur. Jeg liker å gå tur, men jeg tror folk rundt her syns jeg er litt rar når jeg utstyrer meg med regnjakke, lommelykt og refleks og trasker ut i all slags vær. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor de syns det er så rart enda, men her om dagen fikk jeg beskjed om at jeg ikke måtte gå ut så seint for da ville Hamish sende politiet etter meg. Politiet? Why? James spurte meg også da ”Don’t you have rapes in Norway?”, og jeg skal innrømme at han har et lite poeng. Men jeg er ikke så veldig bekymra når jeg er ute og går her langt ute på landsbygda uansett, for sjansen for å i det hele tatt å møte noen særlig andre enn trøtte sauer og en ku og to er veldig liten akkurat der jeg går…

Noen ganger tar jeg med Barney(hunden vår) ut og går tur, men ikke veldig ofte. Tror ikke han er så glad i å gå tur med meg heller, så jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg tror jeg går for fort for de små beina hans til å følge med, for etter omtrent ti minutter har han en tendens til å stoppe helt opp. Han bare står der med stive bein ”Ikke ett skritt lenger” sier han. Jeg gir meg over nok en gang og prøver å si at ”nå, Barney, syns jeg du er urimelig”, men da bare snur han ryggen til og begynner å marsjere hjem igjen. Jaja, tenker jeg da, han er jo en gammel mann, men det var siste gang han ble med meg på tur. Verst for han…

Jeg bor på en liten plass som heter West Calder. Her er det gamle bygninger, gamle pubber, gamle folk og vi er omringet av gamle kuer og geiter. Neida. Det er en veldig koselig plass med mange koselige folk. Og jeg har dessuten fått sansen for å reise ned på pubben og se på fotball kamp. Jeg skal innrømme at jeg bare har gjort det èn gang, og det var på boxingday, men det ga mersmak ;-) Det var vel omtrent første gang jeg skikkelig følte jeg var i Scotland og ikke bare hvor som helst i Storbritannia (bortsett fra på juleballet på skolen hvor alle hadde på seg kilt og dansa skottsk folkedans).

Alt er veldig britisk her. Britiske såpeserier, britiske sladreblader og britiske hagenisser, ikke minst. Nå i jula har hagenisse-viruset praktisk talt eksplodert. ”Hagenissene tar over, del 2” om du vil kalle det noe sånt, hvor ”Hagenissene tar over, del 1” var at hagenissene, ehm, tok over visse hager. Her er det snakk om de hagenissene de selger i blader som ”Nytt og Nyttig” som alle hjemme i Norge ville sett på èn gang, og så bare hivd hele bladet vekk, men som britene leser som vi leser VG og Dagbladet til kaffen hjemme(bare at de drikker te så klart). Og nå i jula har altså disse nissene ikke bare sittet i hagene som vanlige folk, men de har faktisk vokst til opp til 1 og en halv meter! Og i tillegg så lyser noen av dem. Utrolig! Skumle greier.

I tillegg til av vi tilbringer ukene her i West Calder så har vi en caravan i Fife som vi reiser til omtrent hver helg. Nå er det ei faktisk ei beite sia vi har vært der fordi James og Lorraine har hatt et par ”nights out” nå i desember, og så kom mamma og pappa og Anette hit, så da bodde jo jeg i Glasgow ei helg(hadde ei kjempe helg, ubeskrivelig godt å se dem igjen) og så var det jo jul da, så da kunne vi jo ikke reise. I hvertfall så er denne caravanen omtrent 30 fot lang(tror jeg) med utsikt rett over Firth of Forth til Edinburgh. Vi gjør ikke så mye når vi er der, det er det samme hver gang: ankommer på fredag ettermiddag, handler mat, spiser, sover, og så på lørdags morgen kjører vi inn til Kirkaldy og ser i de samme butikkene hver gang, så er det tilbake og spise, se TV, sove(James reiser kanskje ned på pubben) og så er det søndag og vi reiser hjem igjen. Er det noe av dette vi ikke kunne gjort hjemme, spør jeg. Hehe, menmen… Men den caravanen har egentlig allerede begynt å vokse på meg, og jeg har blitt veldig glad i å gå ned langs stranda og se på noen som driver å kiter (er det det heter?) der nede. Det kunne jeg tenkt meg og prøvd en gang, men vil nok vente til det blir litt varmere igjen..

Ellers så bor vi bare 35 min unna Edinburgh med tog, så de få helgene vi ikke reiser til caravanen tar jeg og Josephine oss kanskje en tur inn der. Edinburgh er en helt fantastisk by, masse gamle bygninger og koslige folk, det er en by med sjel, som mamma sa :) Noen helger reiser vi på fest med noen i klassa også da, men det er lissom bare hjemme fester og sånn så det er jeg litt lei skal jeg være ærlig. Så det skal bli godt å bli atten og få reist ordentlig ut :) hehe..

Unnskyld, unnskyld, unnskyld forresten for at jeg ikke har fått oppdatert bloggen min før nå, det er aalt for dårlig av meg, men jeg skal skjerpe meg(det er nyttårsforsettet mitt, det og å bli mer organisert, som for så vidt var Lorrains forslag). Jeg skal prøve å oppdatere mer eller mindre fast fra nå av.

Tusen takk for alle julekort også, det er utrolig koslig å høre fra dere hjemme! Savner dere veldig, og gleder meg til å se dere igjen, 5 måneder går forhåpentligvis fort :)

Stor klem
Grete